Et gjennomgangsmotiv er i mine øyne hvordan bedehusrommenes strenge symmetri løses opp av tiden som går og livet som er levd der. Berge fotograferer som ­oftest inne, med kameraet rettet rett frem mot taler- eller preke­stolen. Vanligvis har det opprinnelig vært en strategi her, en ordning av rommet slik at ­taleren har vært dets kraftfelt. Men nå, da rommene er ­tomme, ser vi igjen og igjen hvordan ­deres orden har vært skjør.

Stolene som reiser seg fra sine stålbeinte stabler, orgler og lamper, bilder i ujevne høyder, buktende ledninger og falmede lerreter, stikkontakter som aldri befinner seg der de skal. Det er som om tingene selv gjør opprør etter at menneskene har gått. Til slutt er det dem som blir ­stående igjen og protestere alene og uten stemme.
— Anmeldt av Erling Sandmo